Feed on
Posts
Comments

Diplom

Etter flere ukers forberedelser, fornektelser, oppturer og nedturer, stod jeg på start utenfor Håkonshall på Lillehammer. Alt var klart sammen med ca 50 andre lokale helter fra Hadeland Cykleklubb, Kloppa Offroad Klubb og Hapro BIL. Pulja var totalt 73. Målet var samlet flokk til Oslo på 6 timer. Jeg hadde sjekka alle de som var mulig å sjekke, og jeg hadde funnet ut at her var jeg nok et av de svakeste ledd i kjeden. Jeg la meg forsiktig bak i «sofaen på bussen.»
Utfordringene som jeg ikke hadde kontroll på var utforkjøringer og det løse kragebeinet. Kroppen var forøvrig helt ok, krefter og utholdenhet hadde jeg tro på. Så jeg regna med å komme i mål.
Et litt nervøst felt beveget seg nedover mot Lillehammer sentrum, rykk, napp og bremsing. Omsider kom vi oss over tidtakingsmatta og ut på Turistveien mot Moelv, det roet seg litt, og farten steg. Den første store utfordringen kom mellom 15 og 17 km, en utforbakke ned mot Mjøsa. Den visste jeg om, og hadde varsla om at her kunne jeg bli etter. Jeg klarte å holde 55-57 km/t nedover, men de andre ble jo borte. Redningsmannen Alf Erik hadde kontakt med meg hele utforbakken. Han huka meg opp på flata, og med en utrolig autoritet signaliserte han meg, andre ryttere og møtene bilister om at her kommer Jan, han skal opp i feltet. Farta er i hht GPS-trackinga på Endomondo mellom 50 og 58 km/t på flatene i denne opphentinga. Sjøl om jeg var stressa og konsentrert, slo tanken meg at det var utrolig moro å ha egen supersolid hjelperytter.
Etter dette var det bare å prøve å holde hjulet, litt stressende ettersom jeg lå litt langt bak og fikk en fæl trekkspill-effekt. På flatene gikk det fort, og i bakkene ble det bråstopp for så å aksellere noe saftig da rulla kom over bakketoppen. Tilsvarende i rundkjøringer. Manglende teknikk og strategisk sykling gjorde at jeg mista 20 meter titt og ofte. Jeg kom meg opp foran i bussen, rett bak ‘døra’ til rulla, men farta, intensiteten og stress gjorde at jeg mista taket rett som det var. Fikk hjelp igjen av Alf Erik og faktisk en gang en hånd på ryggen opp en bakke. Alt sammen med muntlig veiledning. Det var en utfor til, det eneste jeg husker fra omgivelsene da var noe skilting til Gaupen. Lå rundt 50 og bremsa. Det hoia bak meg om røyk fra bremseklossene og ‘skift klosser’! Skvatt noe aldeles, men det viste seg at det ikke var meg. Klossene mine var forresten nye på onsdag. Det var dekk, kjede og frikrans også. Sistnevnte var oppgradert til 11/25, og uten den hadde det vel ikke vært mulig å holde farta på flatene.
Olrud Hamar 60 km passerte vi på 1:41 og med en snitthastighet på 35,34 km/t. En hel flokk med rundkjøringer fulgte før vi var på vei utover mot Stange. Lokomotivet dro toget jevnt og trutt, men trekkspillet var der fortsatt.

 

En del av gjengen før start

En del av gjengen før start

Bloggern og Thomas før start

Bloggern og Thomas før start (foto: Ole Gulbrand)

Etter nær 100 km fikk jeg beskjed om at noen hadde sluppet. Jeg hadde ingen annen ide enn å forsøke å følge, inntil jeg fikk et ymt om at det kanskje var bedre å fullføre med stil enn å kjenne slegga. Tenkte noen sekunder på det, og slapp forsiktig. Jeg hadde vel aldri realistisk trodd på 6 timer. Da feltet lå 20 meter foran meg, kjente jeg usigelig ro og tilfredshet. Pulsen slapp seg ned 5-6% samtidig som jeg holdt en anstendig fart. Innimellom kikka jeg framover til feltet som så usigelig kompakt og flott ut. Ikke det rabalderet av hjul og girklikk jeg opplevde da jeg satt inni der. Slik lå jeg noen minutter og faktisk koste meg på sykkelen. Mange takksigelser til Alf Erik og Yngve som passa godt på meg så langt.
Etter noen minutter i egoland, hørte jeg ivrige girklikk og der lå en KORK bak meg. Vi prata litt og var enige om at farta var for høy for oss, og at vi skulle prøve å holde følge. Mens vi roa ned, kom noen på rekke og rad bak oss. Det var flere av de som hadde sluppet. Vi holdt følge noen minutter, men følte det gikk for tregt så vi dro i fra. Vi kom ned til Strandlykkja og matstasjon. Der var feltet vårt og minuttet etter dro de videre. Fornuftig nok, hang vi ikke på igjen. Fram til Eidsvold (passert på 4:21 (29,84 km/t i snitt) gikk det jevnt og trutt og vi tok et siste flaskepåfyll og pissepause.
Nå beynte jeg å ane uråd i skuldre og nakke. Muskulaturen som kompenserer for manglende hold i kragebeinet, begynner å si fra etter 4-5 timer. Jeg trykket lett bakpå skuldra og en ilende, varm smerte stakk gjennom hele området. Jeg lot det være med det ene trykket. Tok en paracet og kjørte utpå igjen.
Knut Eirik (KORKen) var kjøresterk og fin til mitt bruk og han dro igang. Vi henta opp i gruppe på 8-10 som vi fulgte en stund. Plutselig syntes vi det gikk tregt og dro i fra, men det tok i mere enn 30 sekunder så var de forbi oss. Jeg anbefalte å kjøre taktisk, og vi fikk god nytte av dem fram til matstasjonen på Dal. Herfra begynte virkelig drømmen om å fullføre. Jeg har alltid vært flink til å droppe tankene på å bli ferdig, men her kom disse for fullt. Frognerbakkene ante jeg ikke noe om, men Knut Eirik var lokalkjent og holdt fornuftig tempo, når jeg ville i mål. Så kom vi ut på E6 og den beryktede Djupdalen. Nå skjønte jeg virkelig hva det innebar. Jeg ville så gjerne i mål fort, og jeg følte meg liten på den digre motorveien. Endelig oppe, men likevel var det usigelig langt ned til Østre AKer vei, og derfra tilsvarende til Økern. Så endelig 300 meter bakke og målgang! En underlig følelse å høre speakern fortelle at jeg var i mål og tida 6:36:17.
Det ble medalje, og Olaf fra HCK kom mot meg hånda og gratulerte. Det varmet!
En stor takk til HCK og KORK som på en fin måte organiserte sykkelturen, bussen og lastebil for syklene. En spesiell takk til Knut Eirik som holdt meg med kraft og selskap i 9 mil. Jeg er svært fornøyd med meg sjøl også. GPS fra turen ligger under fanen Endomondo.

Comments are closed.